Lundehundens historikk:
Forsiden
| Str: |
Middels |
| Aktivitetsbehov: |
Middels |
| Pelslengde: |
Korthåret |
| Behov for pelsstell: |
Lite |
| Allergivennlig: |
Nei |
| Denne info er klippet fra
www.canis.no og gjengitt med deres
tillatelse. Generell omtale:
Norsk lundehund er en eldgammel norsk hunderase som ble benyttet til
jakt på sjøfugler over store deler av Norges kyst. Etter andre
verdenskrig var rasen nesten utdødd, men gjenreisningen de siste tiårene
har reddet denne norske rasen med de anatomiske særtrekkene.
Den renrasede lundehunden vi kjenner i dag stammer fra grenda Måstad på
Værøya Lofoten. Det er ikke mulig å fastslå med sikkerhet hvor gammel
rasen er, men vi har beskrivelse av lundefangsten med hund som er over
400 år gammle. Fra 1600-tallet finnes det flere maleriske beskrivelser
av lundefangst. Petter Dass skriver i Nordlands trompet om "afrettende
Hunder som er ud af dannelse smidige og smaa,saa de kan inkrybe den
trange Vraa- og uttrekke levende lund".
Lundehundens anatomiske særtrekk hadde klare praktiske fordeler,og
hundeeierene i Lofoten arbeidet målbevist for å holde dem ved like.
Valper som ikke hadde de øsnkede særtrekkene i sterk grad,ble luket ut.
Blod fra fremmede raser ble ikke tilatt. Men fra midten av 1800-tallet
gik man over til å fange lundefugel med nett,og denne endringen i
fangstmetodene gjorde behovet for store hundeflokker mindre. Mange
steder forsvant lundehunden helt. I den avsidesligende grenda Måstad på
Værøy,dit forbindelsen var svært dårlig,tok man imidlertid vare på den
stedelige stammen av lundehund,og også på tradisjonen knyttet til dette
hundeholdet. De erfarene hundeoppdretterene herr og fru Christie i Hamar
fikk høre om disse hundene, og de fikk noen hunder tilsendt. Christies
fikk etter hvert opp en stamme på 60-70 lundehunder. Men under andre
verdenskrig hold det på og gå galt. Valpesyken utryddet alle hundene
(bortsett fra en) på Måstad, og man måtte få nye hunder oppover fra
Hamar. Senere rammet valpesyken også stammen på Østlandet. Da bestemte
Eleanor Christie seg for igjen å gjøre en innsats for rasen. Hun fikk
send fem hunder sørover fra Måstad, og satte i gang med avlsarbeidet.
Etter hvert fikk hun flere oppdrettere med seg, og man klarte å berge
rasen.
Torbjørn Aasheim har uttalt følgende om rasen: Rasen har ikke bare
antikvarisk verdi. Den er ikke bare en kynologisk raritet. Den
resepsenterer kanskje det mest verdifulle materiale for fremtidig
forskning på de områdene som skal klarlegge hvorledes arveanlegg
modifiseres og en bestand tilpasser seg spesielle miljøer. I dag er ikke
vitenskapen kommet langt nok til å løse alle slike spørsmål. Det er
morgendagens kynologi det er snakk om. Men det er norsk hundesports
ansvar i dag å påse at mulighet for slik forskning ikke ødelegges.
Lundehunden er hundeverdenens siste stykke natur i Norge. Det er vår
plikt å ta vare på den som sådan.
Inntrykket er nå at lundehunden er stabil og livlig. Det er ikke med
støy en slik liten en skal oppdras. Modningen til voksen hund er
noenlunde normal,så den verste vimsealderen er over ved 1-2 års alderen.
Den er vel ikke spesielt lettdressert, men er gjerne med på leken. Ingen
lundehund har ennå drevet det langt i lydighetsdressur,men de nødvendige
ting som inkalling, stå, sitt, ligg og gå ordentlig på plass byr som
regel ikke på noen problemer. Nye hundeeiere anbefales å ta hunden med
på dressurkurs. Lundehunden passer lett inn i den familiesituasjonen den
kommer inn i, mens den i utgangspunktet kan virke avvisende og
uinteressert i fremmede folk. Det går som regel ikke lang tid før denne
reserverte går over i interessert utforskning av nykommeren. lundehunden
egner seg dårlig til å stå bundet eller være i løpestreng. Da blir den
lett stående å bjeffe mot alt som rører seg.
Tar man seg tid til å gi valpen den mest elementære oppdragelse,har du
fått en lettstelt venn i huset. Pelsen består av underull med glatte
dekkehår. Dette pelslaget gjør at hunden holder seg lett rein,og den
trenger skjelden bades. Røyting skjer vanligvis en gang i året, med en
liten justeringsrøyting mot den varmere årstiden. Røytingen er vanligvis
kraftig og går tilsvarende fort over.
Hundens mosjonsbehov er ikke avskrekende, men den elsker å være med på
tur.Om det er en spaserstur eller en joggetur kommer ut på ett. Har du
tilgang til områder der hunden kan være løs finner den fort ting av
interesse. |
Rasestandard:
Lundehunden er liten, livlig og mindre stram av holdning enn andre
spissshunder. Hodet middels bredt, kileformet og med noe konveks
neserygg. Stående,spisse ører. Gulbrune øyne. Hale uten fane som er
mindre ringet enn vanlige spisshundhaler. Helt spesielt for lundehunden
er de kraftige labbene med 5 fullt utviklede tær og dobbeltsporer på
alle poter. Overpelsen er tett og stri,mens lundehunden har bløt
underull. Godkjente farger er svart, rødbrun eller blakk, med eller uten
svarte hårspisser, alle med hvite tegninger.
Lundehunden er en liten spisshund med skulderhøyde 34-38 cm. Hannhundene
er markert kraftigere en tispene. Kroppsformen skal være rektangulær,
hunden er altså noe lenger enn høyden. Pelsen er vanligvis brunfarget
med hvite tegninger, men andre kombinasjoner er tillatt i standaren.
Spesielt for lundehunden er ekstra-tær. På forlabbene er det fem
tre-leddete tær og en som er to-leddet, mens det på bakbeina er fire
tre-leddete og to to-leddede tær. Til ekstra-tærene er det utviklet et
god muskelapparat,slik at de får en praktisk fungsjon. Det ytre øret kan
foldes sammen,slik at det indre øret beskyttes mot skitt når hunden
arbeider i trange bergganger. Hunden har en stor bevegelighet:
Skulderleddet er slik utformet at forbeina kan føres rett ut til siden,
mens nakkeleddets fleksibilitet gjør at hunden kan bøye hodet helt bak
ryggen.
|
| Andre kommentarer: |
Sykdommer opptrer i hovedsak bare sporadisk,men det såkalte
lundehundsyndromet (intestinal lymfangiektasi),en lidelse i
fordøyelseskanalene,er relativt utbredt. |
|
Forsiden
|