Generell omtale:
Norsk lundehund er en eldgammel norsk hunderase som ble benyttet til jakt på sjøfugler over store deler av Norges kyst. Etter andre verdenskrig var rasen nesten utdødd, men gjenreisningen de siste tiårene har reddet denne norske rasen med de anatomiske særtrekkene.

Den renrasede lundehunden vi kjenner i dag stammer fra grenda Måstad på Værøya Lofoten. Det er ikke mulig å fastslå med sikkerhet hvor gammel rasen er, men vi har beskrivelse av lundefangsten med hund som er over 400 år gammle. Fra 1600-tallet finnes det flere maleriske beskrivelser av lundefangst. Petter Dass skriver i Nordlands trompet om "afrettende Hunder som er ud af dannelse smidige og smaa,saa de kan inkrybe den trange Vraa- og uttrekke levende lund".

Lundehundens anatomiske særtrekk hadde klare praktiske fordeler,og hundeeierene i Lofoten arbeidet målbevist for å holde dem ved like. Valper som ikke hadde de øsnkede særtrekkene i sterk grad,ble luket ut. Blod fra fremmede raser ble ikke tilatt. Men fra midten av 1800-tallet gik man over til å fange lundefugel med nett,og denne endringen i fangstmetodene gjorde behovet for store hundeflokker mindre. Mange steder forsvant lundehunden helt. I den avsidesligende grenda Måstad på Værøy,dit forbindelsen var svært dårlig,tok man imidlertid vare på den stedelige stammen av lundehund,og også på tradisjonen knyttet til dette hundeholdet. De erfarene hundeoppdretterene herr og fru Christie i Hamar fikk høre om disse hundene, og de fikk noen hunder tilsendt. Christies fikk etter hvert opp en stamme på 60-70 lundehunder. Men under andre verdenskrig hold det på og gå galt. Valpesyken utryddet alle hundene (bortsett fra en) på Måstad, og man måtte få nye hunder oppover fra Hamar. Senere rammet valpesyken også stammen på Østlandet. Da bestemte Eleanor Christie seg for igjen å gjøre en innsats for rasen. Hun fikk send fem hunder sørover fra Måstad, og satte i gang med avlsarbeidet. Etter hvert fikk hun flere oppdrettere med seg, og man klarte å berge rasen.

Torbjørn Aasheim har uttalt følgende om rasen: Rasen har ikke bare antikvarisk verdi. Den er ikke bare en kynologisk raritet. Den resepsenterer kanskje det mest verdifulle materiale for fremtidig forskning på de områdene som skal klarlegge hvorledes arveanlegg modifiseres og en bestand tilpasser seg spesielle miljøer. I dag er ikke vitenskapen kommet langt nok til å løse alle slike spørsmål. Det er morgendagens kynologi det er snakk om. Men det er norsk hundesports ansvar i dag å påse at mulighet for slik forskning ikke ødelegges. Lundehunden er hundeverdenens siste stykke natur i Norge. Det er vår plikt å ta vare på den som sådan.

Inntrykket er nå at lundehunden er stabil og livlig. Det er ikke med støy en slik liten en skal oppdras. Modningen til voksen hund er noenlunde normal,så den verste vimsealderen er over ved 1-2 års alderen. Den er vel ikke spesielt lettdressert, men er gjerne med på leken. Ingen lundehund har ennå drevet det langt i lydighetsdressur,men de nødvendige ting som inkalling, stå, sitt, ligg og gå ordentlig på plass byr som regel ikke på noen problemer. Nye hundeeiere anbefales å ta hunden med på dressurkurs. Lundehunden passer lett inn i den familiesituasjonen den kommer inn i, mens den i utgangspunktet kan virke avvisende og uinteressert i fremmede folk. Det går som regel ikke lang tid før denne reserverte går over i interessert utforskning av nykommeren. lundehunden egner seg dårlig til å stå bundet eller være i løpestreng. Da blir den lett stående å bjeffe mot alt som rører seg.

Tar man seg tid til å gi valpen den mest elementære oppdragelse,har du fått en lettstelt venn i huset. Pelsen består av underull med glatte dekkehår. Dette pelslaget gjør at hunden holder seg lett rein,og den trenger skjelden bades. Røyting skjer vanligvis en gang i året, med en liten justeringsrøyting mot den varmere årstiden. Røytingen er vanligvis kraftig og går tilsvarende fort over.

Hundens mosjonsbehov er ikke avskrekende, men den elsker å være med på tur.Om det er en spaserstur eller en joggetur kommer ut på ett. Har du tilgang til områder der hunden kan være løs finner den fort ting av interesse.